Ville du ha gitt femåringen en sykkel og sendt henne ut i storbytrafikken? Eller ville du ha gitt åtteåringen en sirkelsag til å leke seg med? Hva med å sende fireåringen på badestranda alene?
Den norske kirke har i snart 60 år levd med to legitime standpunkter i spørsmålet om det er rett å ordinere kvinner til prester og biskoper. Kirken har ønsket å ta vare på kvinnelige prester og deres kall og samtidig bevare i tjenesten prester som stod fast på kirkens tradisjonelle lære. Ønsket om romslighet og samhold har vært sterkere enn smerten over splittelsen. Den siste tidens debatt i Vårt Land og uttalelser fra sentrale aktører i kirkens maktapparat gir signaler om at romsligheten nå er forbi. Det har aldri vært lettere å være kvinnelig prest enn det er nå. Hva er så grunnen til at kirken nå vil kvitte seg meg og mine meningsfeller? Er det fordi man regner med at vi som står for dette har blitt så få at kirken nå kan klare seg uten oss?
Uansett hvor intenst likestillingskampen kjempes vil kvinnene stå for mesteparten av den ubetalte omsorgen i verden. Like selvfølgelig er det at de fleste terrasser i Norge vil bli spikret av menn, 90% av dekkene vil bli skiftet av menn, og bilmesser vil være mannsdominert.
Nesheim som klager over patriarkalsk hersketeknikk bruker hersketeknikker selv patriarker ville nøle med, når hun bevisst knytter Bruun til en type atferd han aldri har utvist.
Vårt Lands kulturredaktør Arne Borge kastet seg 21 juni inn i debatten om livets to utganger. Kommentaren er utfyllende og personlig. Kulturredaktøren i Vårt Land konkluderer med at enten blir alle eller ingen frelst.
«Surrogati, surrogatitei jeg ønsker meg et landsted ved sjøen og en livmor i Bombay» synger Ole Paus, nå kan SV bidra til at livmoren snart befinner seg i Ålesund.